The little people

I går så hadde jeg en litt snål sinnstilstand. Les videre, det er mulig dere kjenner dere igjen i det. Og nei, det er ikke noe dypere mening med denne posten som tar for seg menneskets påvirkning på jorda eller noe sånt sølete piss.

Jeg skulle sove i går, og det er jo forsåvidt greit nok. Men, så skjedde det noe i hodet mitt som jeg ikke helt kan forklare, en litt merkelig følelse av noe. Du vet når du på en måte er bevisst men allikevel ligger og drømmer? Vel, i går så fikk jeg et nokså artig gjensyn med noe som plaga meg fra tid til annen når jeg var liten og redd for mørket. Jeg ligger altså i senga og lukker øynene, og plutselig så føler jeg meg en variant av svimmel. Jeg lukker opp øynene igjen og så forsvinner det momentant, men i det jeg lukker øynene igjen kommer det tilbake.

Så, slik foregår det, og det er egentlig ganske irriterende fordi jeg vil sove og ikke være våken. Resultatet av denne irritasjonen er at jeg begynner å tenke masse på det selvsagt, så neste gang jeg lukker øynene så skjønner jeg hva som forårsaker dette. For å forklare det kort så er det en følelse av å være jævlig liten i et sinnsykt stort rom. Når jeg lukker øynene så føler jeg at jeg står med hodet bøyd over Gran Canyon og ser rett ned i det store ingenting. Har dere noengang kjent på den følelsen når du ser på en stor bygning eller opp i lufta på en stjerneklar himmel? Det er sinnsykt irriterende, fordi følelsen, for meg ihvertfall, er ikke noe sånt som at det er hint til hvordan vi er så små i det store intet, eller om hvordan vi burde respektere små folk eller whatever. Det er en trykkende følelse, akkurat som om jeg opplever G-krefter pressende inn på hodet mitt, som fører til at jeg blir noe kvalm, men mest svimmel.

Er dette noe du kjenner til? Har du vært borti hva jeg snakker om? Tenkte jeg bare måtte dele dette med dere, for hvorvidt dette faktisk er et psykologisk fenomen eller om det bare er et hint til at jeg er insane in ze old membrane vet jeg ikke, kanskje noen av dere andre vet.

Share This