Joda. Vi er alle slappe og forjævlige, og jeg er intet unntak. Jeg har ikke skrevet her på en ganske god stund av nettopp denne grunn. Joda, jeg har irritert meg over mange meningsløse ting som jeg tenkte å dele, men det viser seg at det ikke er slitsomt nok at jeg gidder å gjøre noe med det. Enten det, ellers så gidder jeg bare ikke å skrive, for jeg vil heller se på Mr. Plow episoden av Simpsons en gang til, og en gang til, og en gang til….

Du vet, slikt er det med hverdagen stort sett. Jeg hører stort sett hele tiden om folk som er så opptatte med ditt og datt så de kan ikke være med på noe spennende eller hva det måtte være. Faktisk så har jeg funnet ut at jeg ikke gidder å si slikt til folk lenger. I senere tid så har jeg rett og slett begynt å si at jeg ikke gidder/orker/har lyst når folk spør meg om å bli med på ting, fordi jeg heller vil sitte på ræva å spille Modern Warfare 2. Det funker faktisk greit, og stort sett så ser ikke folka rundt meg på det som noe helt forferdelig. Jeg mener, hvorfor skal jeg gidder å si til en venn at jeg ikke kan være med på noe fordi jeg har ufattelige mengder med utrolig viktige ting som bare MÅ gjøres, når jeg egentlig bare trenger å vaske klær eller re opp senga? Det er jo bare å juge. Omtrent rundt her vil du nå trolig si til meg: “Men, Magnus, vi har jo alle skole og jobb å gjøre! Det er ikke alle som har den samme luksusen som deg!”. Vel, beklager Trinelill/Jonas/Fleksnes/Skybert, du tar feil. Jeg har også fullspekket skole (riktignok er jeg slapp der og, så det er jo relativt), engasjementer og andre ting jeg må gjøre, så joda, tiden min er fullt opp med ting som er prekære og må gjøres. Forskjellen mellom meg og tvileren er at jeg velger å prioritere meg selv litt framfor å lese 300 sider i pensumsboka, da jeg respekterer min egen tilværelses behov for å koble ut og av en gang i blant. Apati er selvsagt ekstremen, men det skjønner jo du og.

Så hva skulle jeg få ut av detta her? Egentlig ingenting. Jeg bare følte for å si litt om dette fra meg til deg nå fordi jeg nettopp har sitti på skolen i 4 timer og egentlig ikke utretta noen ting.

Nå skal jeg hjem å vaske klær.

Share This

Nyt skinnet, det gjør jeg! Endelig et fisefint mørkt skin for den mysne herre!

Share This

Av en eller annen merkelig (på grenseland til psykotisk) grunn har jeg i seneste tid blitt noe så inni helvetes fiksert på min egen kropp. Før du nå tar en beslutning og dømmer meg for en selvopptatt gymsokk; nei, jeg mener ikke at jeg er grisedeilig (eller jo, det gjør jeg, men uansett).

La meg forklare: Jeg er en lat, sløv, og intenst uregelmessig person når det kommer til helsa mi, og mitt fysiske ytre. Det eneste jeg passer på i grunnen er at skjegget er utrimmet (nå også barten, som forøvrig er fin og flott, tilogmed frøkna syns den er grei), og det er egentlig det. Utover dette så er jeg også ganske fornøyd med mitt ytre, utrolig nok. Allikevel så har jeg fått det for meg at jeg ønsker å redusere CocaCola-julenisseformen, og prøve å se noe mer dreid ut. Misforstå meg rett, jeg har trent i en god stund nå (vel, jeg har ikke trent på en del måneder på grunn av pengemangel forsåvidt) og det har vært helt ok, men ikke gjort annet enn å gjøre meg noe sterkere, samt øke størrelsen på overkroppen over magan et lite hakk. Matvanene mine er også horrible, og det er trolig det som fører til at musklene over magan blir større, mens jeg ellers ikke ser noe bedre ut.

Av denne grunnen så skal jeg nå ta opp igjen treningen litt, men denne gangen på hjemmebane. Jeg skal ta en utfordring, nemlig The One Hundred Pushups Challenge. For de av dere som er interessert, det går i prinsipp ut på at du skal gjennomføre et treningsopplegg på 6 uker, og deretter skal du klare å ta 100 pushups i en setting. Personlig tror jeg ikke at jeg kommer til å klare det, men det endrer fortsatt ikke det faktum at pushups er en genial øvelse som styrker hele overkroppen inklusive mage og rygg.

Jeg har allerede testet dette i en uke nå, men skal starte på nytt på samme nivå nå som jeg har kommet litt inn i det. Det har gått bra, jeg har faktisk klart å (nesten) gjennomføre tredagersen, noe jeg personlig er litt stolt av. De som kjenner meg, spesielt fra gamlelandet, vet at jeg er ubrukelig på pushups. Jeg har startet i uke 1, nivå 3, og klart alt utenom maxtestene på slutten (jeg knekker sammen på gølvet etter 3/8/7 henholdsvis, bummer).

I tillegg til dette så skal jeg også forbedre matvanene mine, noe som betyr slutt på brus og ferdigpakka mat. Mer grønnsaker, mer grønn dritt og mer magert kjøtt. Dette har jeg holdt på med i en stund nå, men det er fortsatt rom for bøttevis med forbedringer. Spesielt med tanke på at jeg spiser uregelmessig, sover altfor dårlig og har null døgnrytme.

Så, hva tror dere? Klarer jeg dette? Mitt ønske med hele dette er at til neste sommer så skal det ikke jiggle i magan når jeg løper på stranda, men det er selvsagt ikke noe jeg tror vil skje, sånn egentlig. Alt i alt så gjør jeg dette for at jeg selv skal følge meg bedre totalt, drit i helsemaset om bedre rygg og alt det søplet der, og at jeg kanskje får en noe mer behagelig kropp å se på. Selvsagt skal jeg jo legge til mer enn bare pushupsopplegget, men det er hovedfokuset til å starte med for å komme igang. La oss se hvordan det går. Jeg skal prøve å oppdatere litt innimellom om hvordan dette går, og resultatene jeg føler. Nå til mandagen starter jeg for real, så får jeg håpe at jeg klarer å bedre matvanene mine og søvnvanene mine i samme slengen.

Jeg vil anbefale alle som leser om å ta en titt på pushupsprogrammet! Det funker! Bare i løpet av denne uka så har jeg klart å presse ut flere pushups enn jeg noensinne har klart, og jeg føler definitivt at noe foregår!

Og ja, til sist: Keira Knightley, jeg hater trynet ditt. Ved alt som er hellig, HVORFOR må du stikke ut den helvetes kjeven din ved alt du gjør? Hvorfor er du så horribel? Vennligst gå vekk og ikke kom tilbake.

Share This

Jeg skulle sove i går, og det er jo forsåvidt greit nok. Men, så skjedde det noe i hodet mitt som jeg ikke helt kan forklare, en litt merkelig følelse av noe. Du vet når du på en måte er bevisst men allikevel ligger og drømmer? Vel, i går så fikk jeg et nokså artig gjensyn med noe som plaga meg fra tid til annen når jeg var liten og redd for mørket. Jeg ligger altså i senga og lukker øynene, og plutselig så føler jeg meg en variant av svimmel. Jeg lukker opp øynene igjen og så forsvinner det momentant, men i det jeg lukker øynene igjen kommer det tilbake.

Så, slik foregår det, og det er egentlig ganske irriterende fordi jeg vil sove og ikke være våken. Resultatet av denne irritasjonen er at jeg begynner å tenke masse på det selvsagt, så neste gang jeg lukker øynene så skjønner jeg hva som forårsaker dette. For å forklare det kort så er det en følelse av å være jævlig liten i et sinnsykt stort rom. Når jeg lukker øynene så føler jeg at jeg står med hodet bøyd over Gran Canyon og ser rett ned i det store ingenting. Har dere noengang kjent på den følelsen når du ser på en stor bygning eller opp i lufta på en stjerneklar himmel? Det er sinnsykt irriterende, fordi følelsen, for meg ihvertfall, er ikke noe sånt som at det er hint til hvordan vi er så små i det store intet, eller om hvordan vi burde respektere små folk eller whatever. Det er en trykkende følelse, akkurat som om jeg opplever G-krefter pressende inn på hodet mitt, som fører til at jeg blir noe kvalm, men mest svimmel.

Er dette noe du kjenner til? Har du vært borti hva jeg snakker om? Tenkte jeg bare måtte dele dette med dere, for hvorvidt dette faktisk er et psykologisk fenomen eller om det bare er et hint til at jeg er insane in ze old membrane vet jeg ikke, kanskje noen av dere andre vet.

Share This

Jeg droppet også å kjøre på med engelsk, fordi det viser seg at resten av deltagerne i sier.no communitiet faktisk leser min blogg, så da tenkte jeg at det var like greit å holde det norsk. Spesielt når flere har sagt til meg at det hadde vært forferdelig om jeg skrev på engelsk (inkludert de som kjenner meg personlig). Så dere fikk vilja deres, jeg holder meg på norskisen.

Det er en ting som mangler her: et flashy eget toppbilde. På min gamle lokasjon (mjohansen.wordpress.com) så hadde jeg brukt mye tid på å lage et mesterverk i paint som toppbilde, men dessverre er jeg for lat til dette nå. Så jeg gir dere herved muligheten til å komme med forslag, eller til og med egne bilder som dere syns hadde passa fint! Ikke at jeg forventer noen som helst slags form interesse, fordi jeg skilter ikke med noe som helst form for premie eller noen ting, men det hadde jo vært gøy å se hvor mange som faktisk brydde seg. Uansett, jeg må be om noen forhåndsregler:

- Bildet skal helst være av størrelse 780 x 160 piksler (bredde x høyde).
- Jeg er ikke av personen som digger sol og roser og kosebamser og sånn, det ser rett og slett litt for…. klisjèaktig ut. Tipset her er å velge en annen vinkling.

Ellers står dere helt fritt. For de av dere som er interesserte i å glede dagen min med en boink på denne utfordringer, dere kan sende bidragene deres til ewuhlman [ ÆTT ] gmail [ DÅTT ] kåm. Hvis du ikke skjønner eposten min på hvordan jeg skriver den så er jo det synd.

Sett i gang!  Andre koseposter kommer senere! Blant annet har jeg fått skrevet ned litt om George Clooney, som jeg har ønsket å gjøre lenge!

Share This

Derfor kommer en oppdatering. Jeg har i senere tid hatt en liten smekk på pungen, som har ført til at mitt daglige liv består i apati, FFXII og mangel på handlekraft. Dette er noe som er i endring.
Og siden vi snakker om endring; Det vil skje en del endringer her. Jeg kan med en gang si at bloggen vil få nytt navn, og jeg kan videre si at bloggen nå skal bli engelsktalende, for å nå et potensielt større publikum. Dessverre så medfører dette muligens at jeg må flytte tilbake til Wordpress.com av estetiske grunner, men jeg kommer tilbake til dette. Videre så vil siden min få en kosmetisk forandring.

You will see!

Share This

Så hva har jeg på hjertet? Og hva irriterer meg?

- George Clooney er altfor perfekt
- VHS: Irriterende, slitsomt, og det mest holdbare filmmedium til dags dato
- SNES yet again
- Smådyr

Så stay tuned!

Share This

Men idag så skal jeg endre litt på dette, og jeg skal gi dere den herlige gleden av å få lese litt om Optical, en bedrift som driver med salg av dedikerte servere og co-location (serverhousing), hovedsaklig til bedrifter. Jeg må bare si at etter å ha tråla litt rundt i søken så ser jeg at disse har gode priser, og veldig gode forhold.

Det blir en kort post idag, da jeg ikke har så mye å dele for øyeblikket på dette området, men jeg måtte bare anbefale dette til dere, mine kjære vakre lesere, og rushe dere inn! Gogoggo! Kjøpkjøp!

See ya’ll in the funny pages!

Share This

Dere skjønner det at, jeg har vært på ferie med frøkna, i Gran Canaria i to uker. Derfor har jeg ikke hatt tid til å skrive. Jeg har heller ikke hatt tid til å skrive når jeg har kommet hjem, så derfor har dere ikke hørt noe. Men tvil ikke! Det kommer noe om dette snart nok. Jeg må bare formulere ut noen velvalgte ord fra min bløte, deilige hjerne. Men nok om det, over til dagens tema:

Jeg skal dele litt med dere alt jeg vet om termen “tekniske utfordringer”. Dere har sikkert fått denne slengt i trynet når TV funker dårlig, når Internett er treigt, eller hamstere gnager på kablene deres. Termen er godt bruk i land og sjø, uansett hvor du befinner deg så er det alltid tekniske utfordringer. Dere skal vite at tekniske utfordringer er en veldig fin måte å si “slutt å mas, din forbanna kråke, ting tar tid og vi har ikke tid til å føye oss etter deres behov på alle måter, og vi kan dessverre ikke skaffe deg den kanalen på TV som bare tar for seg Aztecere og deres pyramider”. Tekniske utfordringer vil i de aller fleste tilfeller si at ting ikke har blitt gjort noe med ennå, eller at personen du snakker med mest sannsynlig ikke vil håndtere det du sier akkurat nå, rett og slett fordi det du ber om er umåtelig vanskelig å gjennomføre, eller du rett og slett ringer til en slags kundeservice for å be om hjelp til noe du TROR du vet, men egentlig er fullstendig idiot på. Føler du deg truffet? Bra. Det var meninga.

Det kan sies så uendelig mye om dette, jeg kan sirkelargumentere så mye jeg vil, og jeg kan kjempe din kamp for deg så mye jeg orker, men dessverre så vil resultatet være det samme hver gang: Du er en idiot og dine krav er urealistiske og fullstendig idiotiske. Derfor får du da svaret som lyder noe som følger: “Dessverre kan vi ikke skaffe deg en kabel bygd av roser, da det vil medføre noen tekniske utfordringer for deg”. Når du da spør noe sånt som “hva da?” vil du bare enten bli møtt med latter (dårlig kundeservice) eller en langtekkelig forklaring som er et langstrakt forsøk på å tilordne deg en slags form for kunnskap: “Dessverre så vil en kabel bygd av roser ikke føre med seg noen form for strøm eller andre signaler som trengs for å få TV bilde”. Høres det kjent ut? Jeg skal ikke trekke denne så veldig mye lenger. Jeg tror jeg har malt bildet.

Hvorfor skriver jeg om dette? Jo, det bunner egentlig ganske enkelt ned i at jeg så på noen poster som kommer fra den gamle bloggen på wordpress.com. Eksportert derfra fikk jeg med alt som var skrevet, samt bilder. Dessverre så er modulen her noe eldre, og da står det altså masse kode i postene. Det får så være.

Jeg beklager ikke, dere får leve med det. Stay tuned for litt om ferien min og andre ting som jeg ganske sikkert hater!

Share This

Jeg vil idag, kjære barn, fortelle dere om dette med ferie, og alt som hører til. For mange av oss betyr ferie reising og lange sløve dager med pilsen i hånda og hånda på stælken, men det er ikke slik for alle.

Derimot så er det slik for meg. La dere merke til hvordan jeg nettopp fikk dere til å tro at jeg skulle skrive noe sånt som at jeg ikke skal ut å reise i år og sånn der? Ha! Du gikk fem på. Idiot. Jeg skal faktisk ut å reise i år, og for min del betyr dette bare god stemning, da jeg faktisk tar med meg frøkna til godeste Gran Canaria, nærmere bestemt Arguineguin, og et jævlig svært hotell med masse sweet opplegg. Men dette er selvsagt ikke gratis. Og det merker jeg. Veldig. VELDIG. finanskrisa har truffet jobben min med all sin fleskete forjævlighet, og resultatet er at jeg ikke har jobba så mye i det siste. Heldigvis var fjoråret et godt år for meg, som medførte seg gode lønninger og et greit årsresultat. Det betyr selvsagt at jeg får greit med feriepenger. Det kommer godt med når jeg reiser. I tillegg så har min kjære far vært så inderlig god å lære meg å betale mer skatt enn det jeg trenger, så der fikk jeg også igjen en deilig bulk med kron og mynt. Er ikke jeg heldig?

Så, vi reise da alså til det varme Spania. Jeg har allerede funnet ut hva jeg skal finne på der nede. Slagplanen er som følger: Ligge på stranda, kline litt med dama, drikke iskald pils, og sove. Det er foreløpig plan, og gjett om jeg har gjort meg fortjent til dette! Etter et år med sliting og et helvetes mas som har lønnet seg like mye som det å spise rå snegle rett før en gallamiddag hvor du skal møte kongen gjør. Det er mildt sagt unødvendig og bortkasta tid. Omtrent sånn har skoleåret mitt vært, da resultatene er magre, og elendige. Men slik er det nå. Kanskje jeg bare skal jobbe.

Jaja, nå gidder jeg ikke å sitte her å skrive mer. Får vel ta å gjøre meg litt ferdig osv. Jeg stikker ihvertfall. Sayonara, bitches! Snakkes om 2 uker.

Share This