Det har seg slik at jeg sjeldent driver med “reklame”, mest fordi jeg er en idiot og jeg liker ikke å gjøre det, og jeg er lat, så jeg orker heller ikke å skrive noen velvalgte ord om bedriftene det er snakk om heller. Der har du meg liksom.

Men idag så skal jeg endre litt på dette, og jeg skal gi dere den herlige gleden av å få lese litt om Optical, en bedrift som driver med salg av dedikerte servere og co-location (serverhousing), hovedsaklig til bedrifter. Jeg må bare si at etter å ha tråla litt rundt i søken så ser jeg at disse har gode priser, og veldig gode forhold.

Det blir en kort post idag, da jeg ikke har så mye å dele for øyeblikket på dette området, men jeg måtte bare anbefale dette til dere, mine kjære vakre lesere, og rushe dere inn! Gogoggo! Kjøpkjøp!

See ya’ll in the funny pages!

Share This

Ja dere, det begynner å bli en stund siden jeg sist skrev noe her. Jeg kan jo kanskje forklare hvorfor? Ja? Okei, da.

Dere skjønner det at, jeg har vært på ferie med frøkna, i Gran Canaria i to uker. Derfor har jeg ikke hatt tid til å skrive. Jeg har heller ikke hatt tid til å skrive når jeg har kommet hjem, så derfor har dere ikke hørt noe. Men tvil ikke! Det kommer noe om dette snart nok. Jeg må bare formulere ut noen velvalgte ord fra min bløte, deilige hjerne. Men nok om det, over til dagens tema:

Jeg skal dele litt med dere alt jeg vet om termen “tekniske utfordringer”. Dere har sikkert fått denne slengt i trynet når TV funker dårlig, når Internett er treigt, eller hamstere gnager på kablene deres. Termen er godt bruk i land og sjø, uansett hvor du befinner deg så er det alltid tekniske utfordringer. Dere skal vite at tekniske utfordringer er en veldig fin måte å si “slutt å mas, din forbanna kråke, ting tar tid og vi har ikke tid til å føye oss etter deres behov på alle måter, og vi kan dessverre ikke skaffe deg den kanalen på TV som bare tar for seg Aztecere og deres pyramider”. Tekniske utfordringer vil i de aller fleste tilfeller si at ting ikke har blitt gjort noe med ennå, eller at personen du snakker med mest sannsynlig ikke vil håndtere det du sier akkurat nå, rett og slett fordi det du ber om er umåtelig vanskelig å gjennomføre, eller du rett og slett ringer til en slags kundeservice for å be om hjelp til noe du TROR du vet, men egentlig er fullstendig idiot på. Føler du deg truffet? Bra. Det var meninga.

Det kan sies så uendelig mye om dette, jeg kan sirkelargumentere så mye jeg vil, og jeg kan kjempe din kamp for deg så mye jeg orker, men dessverre så vil resultatet være det samme hver gang: Du er en idiot og dine krav er urealistiske og fullstendig idiotiske. Derfor får du da svaret som lyder noe som følger: “Dessverre kan vi ikke skaffe deg en kabel bygd av roser, da det vil medføre noen tekniske utfordringer for deg”. Når du da spør noe sånt som “hva da?” vil du bare enten bli møtt med latter (dårlig kundeservice) eller en langtekkelig forklaring som er et langstrakt forsøk på å tilordne deg en slags form for kunnskap: “Dessverre så vil en kabel bygd av roser ikke føre med seg noen form for strøm eller andre signaler som trengs for å få TV bilde”. Høres det kjent ut? Jeg skal ikke trekke denne så veldig mye lenger. Jeg tror jeg har malt bildet.

Hvorfor skriver jeg om dette? Jo, det bunner egentlig ganske enkelt ned i at jeg så på noen poster som kommer fra den gamle bloggen på wordpress.com. Eksportert derfra fikk jeg med alt som var skrevet, samt bilder. Dessverre så er modulen her noe eldre, og da står det altså masse kode i postene. Det får så være.

Jeg beklager ikke, dere får leve med det. Stay tuned for litt om ferien min og andre ting som jeg ganske sikkert hater!

Share This

Ja, der kan du se. Jeg har ikke strøket med ennå, synd for dere, for jeg lever fortsatt i beste velgående og kommer til å plage dere i århundrer til.

Jeg vil idag, kjære barn, fortelle dere om dette med ferie, og alt som hører til. For mange av oss betyr ferie reising og lange sløve dager med pilsen i hånda og hånda på stælken, men det er ikke slik for alle.

Derimot så er det slik for meg. La dere merke til hvordan jeg nettopp fikk dere til å tro at jeg skulle skrive noe sånt som at jeg ikke skal ut å reise i år og sånn der? Ha! Du gikk fem på. Idiot. Jeg skal faktisk ut å reise i år, og for min del betyr dette bare god stemning, da jeg faktisk tar med meg frøkna til godeste Gran Canaria, nærmere bestemt Arguineguin, og et jævlig svært hotell med masse sweet opplegg. Men dette er selvsagt ikke gratis. Og det merker jeg. Veldig. VELDIG. finanskrisa har truffet jobben min med all sin fleskete forjævlighet, og resultatet er at jeg ikke har jobba så mye i det siste. Heldigvis var fjoråret et godt år for meg, som medførte seg gode lønninger og et greit årsresultat. Det betyr selvsagt at jeg får greit med feriepenger. Det kommer godt med når jeg reiser. I tillegg så har min kjære far vært så inderlig god å lære meg å betale mer skatt enn det jeg trenger, så der fikk jeg også igjen en deilig bulk med kron og mynt. Er ikke jeg heldig?

Så, vi reise da alså til det varme Spania. Jeg har allerede funnet ut hva jeg skal finne på der nede. Slagplanen er som følger: Ligge på stranda, kline litt med dama, drikke iskald pils, og sove. Det er foreløpig plan, og gjett om jeg har gjort meg fortjent til dette! Etter et år med sliting og et helvetes mas som har lønnet seg like mye som det å spise rå snegle rett før en gallamiddag hvor du skal møte kongen gjør. Det er mildt sagt unødvendig og bortkasta tid. Omtrent sånn har skoleåret mitt vært, da resultatene er magre, og elendige. Men slik er det nå. Kanskje jeg bare skal jobbe.

Jaja, nå gidder jeg ikke å sitte her å skrive mer. Får vel ta å gjøre meg litt ferdig osv. Jeg stikker ihvertfall. Sayonara, bitches! Snakkes om 2 uker.

Share This

Jeg kom over noe ufattelig morsomt idag, som jeg bare MÅ dele med dere. Det blir nok en gang en noe kort post da jeg bare skal dele noe, men allikevel. Dere har sikkert vært med på å sjekke damer på web? Brukt nettby for å få noen lettkledde bilder av noen sminkedokker? Alle har gjort det. Er man mann så er det nærmest et behov å gjøre noe slikt, og jeg fant idag en guide som viser akkurat hvordan man skal få snøret i bånn ved å bruke internett som sjekkeportal.

Faen heller, jeg traff frøkna mi ved hjelp av nettet, ser ikke noe problem med det.

Sjekk ut denne guiden, for en god latter og kanskje noen tips hvis du er blokkert for logisk tanke og intelligens.

Share This

Dette blir fakta en av mine korteste blogposter noensinne. Jeg vil bare informere dere mine, kjære lesere, om at denne siden kan etterhvert bli utsatt for en del endringer designmessig (og derfor også funksjonalitetsmessig) litt fram og tilbake. Dette er på grunn av at det er litt få tema-utvalg og det mangler mye widget-støtte osv. Jeg sliter dermed med å bestemme meg.

Videre så vil jeg sende en artig liten takk til Bente som via sin blog sørger for at flere får gleden av å lese mine rablerier. Takk til deg! Og jeg er fortsatt zint på deg også for at du var slem idag på MSN, så jeg skal ta igjen engang. Du aner bare ikke når.

Share This

Hvis du er nerd, sånn som meg, så vet du definitivt hva jeg snakker om når jeg skriver om dette. Det er rett og slett den følelsen du får når du kommer løpene hjem med en pose dinglende i hånda, kaster av deg klea (gjerne alle sammen, eks undertøy) og ikke fort nok kan kaste deg på sofaen for å slite i stykker plasten på det lille objektet du har med deg hjem. Når du omsider får smelt skinka så hardt i sofaen at rævsnærken spruter ut i hjørnene så setter du da altså igang plastikkmordet som senere vil vise seg å være historisk verdig i brutalitet og iver.

Du har kjøpt et nytt spill, og ingenting annet betyr noe i hele verden for deg i disse magiske få timene du nå skal ha.

Etter at dine dogs of war-befengte hender har sølt over det nye coveret med fettflekker, buser og andre tidligere ofre for de samvittighetsløse lemmene dine setter du i spillet og fyrer igang TV, hjemmekino, Lazy-Boy massasje funksjon, heller opp brus, trekker til deg snacksbolle og trekker for gardinene slik at den grusomme og ondskapsfulle solen ikke kaster sitt vederstyggelige gjenskinn på skjermen. Du er klar, du er i gang, du er svett, du er nesten naken, og du har null respekt for de som går i veien for TV’en.

Kjenner dere igjen følelsen? Det er altså noe av det beste som kan skje med en spilleglad kar/kvinne på en sliten søndag(evt mandag-lørdag) og ingen kan noensinne ta det fra ham/henne.

Men ikke alle tilfeller av nytt spill-følelsen er av den samme type. Noen er av det slaget hvor spillet du har kastet bort 2 år av livet ditt på å vente, hvor du senere finner ut at det ikke var så fett allikevel, mens andre er av det genuine slaget hvor du så noe kult på reklame, kikka på det i butikken (og det så enda fetere ut), og du kjøpte det fordi du er så grepa mot deg selv. Det finnes en tredje, nemlig den hvor du oppdager et nytt spill som er jævlig gammelt. Det vil si at det er nytt for deg, derav kan det triggre nytt spill-følelsen.

Jeg hadde for kort tid siden (rettere sagt, 2 - 3 dager siden) den sistnevnte typen. Jeg fikk lånt en massiv 9-tommers skjerm av en venn som jeg parkerte på rommet og dro med meg Wii’en ned. Jeg er en håpløst nostalgiker og elsker å spille gamle klassikere, gitt at de er bra. Dessverre så har ikke Nintendo den høyeste ratioen for å oppdatere sin Virtual Console butikk, noe som betyr at jeg ikke får min fix til alle døgnets tider. Det er jo trist nok i og for seg, men som jeg nylig oppdaget så fører dette også med seg noe positivt. Når jeg laster ned gamle klassikere, så går jeg selvsagt etter spill jeg kjenner igjen. Slike titler som Rush’n'Attack (som virker som et fantastisk ordspill på Russian Attack når jeg senere tenker meg om, herlige kaldekrigpropagandagreier vett’ere), Zelda: A Link to the Past, Megaman, Mario, Super Ghouls’n'Ghosts etc, er bare noen få som jeg husker fra yngre dager (og også eldre dager hvor emulatorer har vært det beste som har skjedd meg), og det er titler som fortsatt underholder. Men hva gjør jeg når jeg ikke finner de spillene jeg vil ha i Virtual Console butikken? Tja, jeg kan jo gå å spille litt emulatorer, men det gir ikke så genuin følelse som maskinen med kontrollen gjør. Jaja, resultatet blir da at jeg kaster meg over en ukjent tittel som virker spennende etter dagens sjangersmaker. Summa sumarum så endte jeg opp med følgende tittel: Secret of Mana.

Secret of Mana er et spill utviklet av Square Enix (for dere mindre begavede så er dette de samme som har hatt med FF serien å gjøre), som burde garantere for dets kvalitet. Plottet i spillet foregår i en verden hvor balansen mellom ondt og godt styres av noe som heter, hold deg fast, Mana, og en struktur som kalles Mana Tree. Man skulle tro at det er et tre, men jeg vet ikke ennå for jeg har ikke kommet så langt i spillet. Uansett, videre i spillet så blir du fortalt at denne balansen er dømt til å gå til helvete, og ondskap vil flomme over verdenen. Det vil da bli utpekt en helt av gudene som skal ta på seg rollen å redde verden. Easypeasy, eller hur? Vi har jo gjort det før i samtlige titler som innebærer godt og ondt, så hvorfor ikke.

Spiller foregår i en verden hvor du arbeider med et fikset sett med våpen, som du får fortløpende, og disse våpnene må du bruker Crystal Orbs til å oppgradere slik at de blir sterkere. I kjent FF stil så får du også følgesvenner, jenta Pumia (eller Douche som ho heter i mitt spill) og en “Sprite Child” som heter Popoi (i mitt spill; Kuk). I begynnelsen vil disse folka bare henge med deg for å fremme sine egne behov, men så langt har ingen stukket fra meg, så jeg antar at de ikke kommer til å forsvinne heller.

Spillet er ikke turbasert, og kampstilen minner mer om Zelda: Link to the Past enn noe FF spill. Det er forfriskende, og gjør det hele mer dynamisk, og helt forjævlig mye mer vanskelig. Så langt har jeg bare tatt 3 bosser, men ifølge et par Walkthroughs så er det nærmere 40 stykk du må igjennom. Noen er små, mens andre er store, og det er ikke langt mellom hver av de.

Skal ikke drøye ut dette så mye mer, men jeg kan si til alle dere som sitter på en Wii der ute: Last ned Secret of Mana og gi det et forsøk; er du RPG fan så vil nok dette falle i smak. Ikke la deg lure av hvor jævlig tragisk det føles ut i begynnelsen, det er faktisk ganske fett!

Tar kveld der jeg. Håper jeg har fått med meg noen av leserne mine videre, om det var flere enn 3 - 4 stykk!

Share This

Ja folkens, hvis noen av dere fortsatt henger med i svingene så kan jeg informere om mjohansen har flytte til sier.no, et bloggsamfunn som driftes og vedlikeholdes av kjentfolk av meg. Dette er altså en solidarisk handling, som vi liker, og et litt mer personlig miljø (wordpress kan virke så stort og upersonlig, omtrent som UiO når du ankommer for første gang der).

Jeg har dessverre ikke tid til å ramble noe særlig mer idag, da jeg må løpe for å komme meg hjem, men jeg skal være litt flinkere til å oppdatere framover!

Share This

Om det er skole, jobb, ekteskap, livet eller noe annet så vet dere sikkert veldig godt hvordan det er å gå mot slutten av den gitte tilstanden/hendelsen/psykosen/whatever. I mitt tilfelle nå så går jeg da altså mot slutten av et semester på eminente UiO, og jeg må si at jeg har bedre følelse på dette semesteret enn noen av de andre jeg har gått mot i de tidligere år. De som kjenner meg vil fortelle dere at strykprosenten min er høy, og motivasjonen min er lav, men allikevel så fortsetter jeg min evige kolleksjon av gjeld, dårlige karakterer og verv som egentlig bidrar til å redusere min sjanse til å gjøre noe med de førstnevnte. Fy faen, det skal bli så jævlig deilig å bli ferdig og kanskje tilogmed stå i alle fag for en gangs skyld.

Men det er dessverre ikke bare bra med dette semester, nei, fyttirakkern det er det ikke. Kan dere huske hvordan det var på videregående, i perioden etter russetiden, men før du faktisk var ferdig? Det var jo sånn at når dere begynte i russetida så tenkte dere sikkert noe i stil som “oh shit, nå skal jeg bare drekke og være idiot i noen uker fordi nå er jeg faen meg ferdig! Haha, watch out world, here I come to rape and pillage!”. Du sa sikkert dette med ekstremt overmot og sinnsyk maktfølelse over hele din tilværelse. Så, du gjorde nettopp dette og sitter med angst i noen måneder etter det, og 18. mai, når du våkner med et nedtusja tryne, slitne bokser og substanser i anus som du ikke vet hva er, så kommer virkeligheten tilbake, med en sans for ironi på størrelse med en 2 etasjers klubbe og smeller deg rett i trynet og viser deg hva som egentlig er tilfellet.

Det er omtrent 15 minutter etter at du våkner at du innser en ting; du er ikke ferdig, håneidu, du skal fortsatt besudles, sodomiseres og tortureres i en liten tid til. Skolen er faen ikke ferdig med deg nei, du skal få blø i en drøy måned til.

Omtrent i denne stillingen står jeg nå. Jeg har hatt et hendelsrikt semester både på skole og på personlig nivå, mye har skjedd på både plan, og nå er jeg sliten. VELDIG sliten. Men, virkelighetens ironi-klubbe er ikke ferdig med bakenden min ennå, jeg er kanskje sår, men jeg blør ikke.

Hvorfor forteller jeg dere dette? Jo, nå skal du høre. Jeg vil tro at alle som ikke studerer en form for psykologi (som har tendens til å ha veldig korte semestere), mest sannsynlig løper de siste 2 kilometerne i maratonen sin nå, noe som vil si at de siste obligatoriske oppgaver skal leveres inn, til tross for at man er blind for de fleste former for tekst, kode eller annet studiemateriale som skal læres inn, og man sliter på de siste strenger som holder en tilbake til virkeligheten. Strings of sanity, om du vil. Jeg har altså en oblig (kort for obligatorisk oppgave, for dere svaksinnede) som skal leveres inn ikke senere enn 11. mai. Denne oppgaven tar for seg noe som jeg ikke kan, men allikevel så skal jeg slå hodet mitt nok mot veggen slik at det blir produsert noe som kan avgjøres som “bestått” og gratulerer med klapp på hodet.

Det går egentlig ganske greit, men allikevel ikke, på en syk måte.

Så derfor tar jeg meg da altså tid til å skrive denne ranten, noe som burde gi dere en svak, men tilstedeværende, innsikt i hvor motivert jeg er. Hittil har jeg spist 1 sjokolade, drukket opp en Brämhults juice med jordbær og lime, en isTe og en god del vann. Mmm, deilig.

Jeg får vel stoppe her mens leken er god og heller returnere til hodeslåingen. Pestilence skal nok klare å holde motet oppe mens jeg endeløst prøver å produsere et lite kodestykke som sorterer 78000 ord. In tillegg får jeg vel gjøre noe utenom det vanlige, og ønske dere alle lykke til med innspurt.

Der var jeg faktisk snill, det er nytt.

Share This

Jeg vil snakke litt om mennesker og deres grunnleggende instinkter. Vi er jo tross alt i bunn og grunn dyr hele gjengen, vi stammer fra tidenes største jegere til tross for deres latterlige naturlige utrustning, og vi har utviklet dette til en egenskap som betyr at vi, uhemmet og ustanselig, kan ruinere alt som er rundt oss. Men, vi er ikke bare intelligente heller. Selv om ødeleggelse av sin egen habitat er kult og sånn så har vi også våre problemer, hvorav noen av de er instinkter og grunnleggende drifter. Drifter er derimot ikke så stor slemming, for det er den som gjør sex så jævlig ålreit og artig, blant annet, men instinkter derimot er ganske bedritent.

Skjønner du fortsatt ikke hva jeg snakker om? Jeg snakker om en følelse som utløses inni deg, en respons til noe du forbinder med en ting du ikke vil oppleve for deg selv, andre rundt deg eller deg selv indirekte. Det er da altså en irrasjonell respons til noe som du kjenner til, men ikke ønsker for andre eller deg selv (direkte eller indirekte). Et godt eksempel er instinktet som sier at du må forplante deg, albeit vi har sett at dette instinktet i noen tilfeller er langt gjemt bort, mens hos andre så er det altfor fremtredende (les: 16 år gamle mødre med 3 år gamle barn er ikke kult, så slutt å overbefolk planeten vår med framtidige tapere og trygdesnyltere).

Så, dette er da altså det vi har fått fra våre forgjengere, instinkter som ikke passer for sin tid og som mest sannsynlig ikke kommer til å benyttes av noen i den vestlige verden, eller hele verden for den slags skyld. Vi har jo ting som kan gjøre alt for oss.

Og det er nettopp dette som bringer meg videre til neste punkt. Jeg lider av instinktet som bringer frykt for ting og uro til kroppen for ting som bare er tull. Nå for tiden som er min significant other russ, noe dere sikkert vil forstå hva betyr (hvis ikke så er du en av følgende: A) Idiot B) Ikke norsk) for meg, som var russ for 2 år siden. Ja, det betyr at jeg sitter igjen og bekymrer meg for ingenting og er urolig og redd for ingenting. Jeg lider da altså av en irrasjonell frykt for at noe skal skje med frøkna, om det er at ho drikker seg dum og ender opp på TV av X grunn eller om ho rett og slett bare gjør noe sånt som å være utro. Osv. Dette er selvfølgelig noe vi ALLE vet er IRRASJONELLE FRYKTER FOR TING SOM IKKE KOMMER TIL Å SKJE (store bokstaver added for å fortelle meg selv det litt også), fordi ærlig talt; hvis det skulle ha skjedd noe sånt så ville det skjedd lenge før russetida. Og det gjelder ikke bare i mitt tilfelle, det gjelder i alles tilfeller. De som har dame/type i russetida. You know.

Så her sitter jeg på jobb da, på tuppa og helt idiot fordi kroppen min forteller meg at noe KAN skje og at jeg instinktivt burde være på vakt hele tiden. Selvsagt, mitt legeme som ikke er vant til å være på vakt fordi jeg orker ikke svarer da med å være urolig og ukonsentrert. Slik skal jeg da altså ha det fram til 17. mai, og sikkert litt etter det, hvor blant annet noe av innholdet er/har vært 5 tryvannstreff, 16. mai, alle helger, og lignende. Tryvannstreffene er desidert verst for meg, for det er så villt og uhemmet og det finnes så mange fantastiske idioter der ute som tror buksa i blått eller rødt er fritak fra normer og lover, slik at de tror de kan gjøre hva de vil.

Allikevel så vet jeg at alt det jeg er redd for og frykter er tull, ingenting skjer, alt går fint og yaddayaddayadda. Så hvorfor går jeg da rundt og er urolig? Jo, det skal jeg si deg. Instinkt. Dette ubrukelig skrotet vi har som får oss til å føle ting vi ikke har kontroll på. Det er bare tull. Hvorfor skal jeg være urolig for noe det ikke er vits i å frykte? Jeg har en smart, nydelig jente ved min side som er intelligent og hengiven, hvorfor skulle ho finne på å gjøre noe dumt? Nettopp. Ho gjør ikke det. Jeg kjenner ho. Og dere andre der ute kjenner deres kjærester også, og dere vet hva jeg snakker om.

Men allikevel så gleder jeg meg ikke til i kveld, for ho skal på Tryvann. Helvetes Tryvann.

Share This

Jeg vet ikke hvor bereist min(e) kjære leser(e) er i gammel historie og andre ting fra fordums tid, eller hvor bekjente man er med dagens popkultur og lignende, men allikevel skal onkel Magnus nå dele en liten historietime med dere.

Vi feirer påske fordi Jesus stod opp fra de døde etter å ha blitt spikra fast av romerne, in ancient times. Dette skjedde ca 2000 år siden, plussminus.

Det var alt. Over til poenget mitt, påsken er ikke bare en tid for religiøs feiring og sølibat, det er også tid for Inferno. Infernofestivalen, that is, for dere som ikke kjenner det. Og i år har undertegnende deltatt for å nyte ønsket kultur. Det som er mest fantastisk med Infernofestivalen er det faktumet at denne festivalen samler black og death metal fra verden rundt for å spille sin hedning-musikk under den helligste av tider. Selvsagt er dette noe vi liker, fordi det er herlig ironi og veldig koselig. Påskeegg og slemme gitarer med grom sang.

I år så deltok jeg da altså på to dager av den 4 dagers lange festivalen, henholdsvis onsdagen på SubScene i Oslo samt Rockefeller/John Dee. Headliners for min del var da Execration, som trolig er et av de beste bandene dere vil høre på en god stund, samt gode, gamle Pestilence. Hvis dere er kjent med musikken så har dere nok hørt litt til denne gruppa med gromfolk før. Og da vet dere nok også at disse har alltid hatt av vane å levere god musikk til gode lyttere. Dette lover da selvfølgelig intet annet enn godt. Eller hva?

Og la meg si det med engang, Pestilence _leverte_. Det var jammen i meg en fullspekket sal vi så inne på Rockefeller denne skjærtorsdagen, og musikken ble spilt som bare det. Selv med høy  bassføring og Adidas bukse så blir det bra, og det så virkelig sånn ut på publikumet også. Liv og røre, hoder i korrekt bevegelse og en litt åpen plass hvor 2 - 3 nisse hoppet på alle og enhver. I god, gammeldags storkonsert-stil. Selv er jeg ikke store til moshpit mannen, da jeg vil høre musikk og ikke bein som knaser mot bakken, så jeg holder meg ofte litt bak eller til siden.

Execration vil jeg også si leverte bra, noe de alltid gjør på scena stort sett. Dessverre kom det også andre lærdommer med fra denne kvelden, som jeg kommer tilbake til, nemlig det faktum at alkoholfritt og death metal sjeldent holder hender. Til tross for labert oppmøte på denne konserten, et oppmøte som kunne telles på to hender, så spilte Execration i storveis stil og leverte sin herlige vintage inspirerte death metal, angripene på den lille crowden i klubben, til tross for liten respons fra det døve publikummet. De spilte også en ny låt, Obsession, som etter min mening var intet annet enn et perfekt våpen til arsenalet. Jeg anbefaler på det varmeste å sjekke det ut!

Videre er det jo dette med moral da. I og med at jeg ikke besitter dette så skal jeg spare dere for en preken. Jeg har uansett ingen interesse av det. Derimot skal jeg si en ting: Når man arrangerer en METAL konsert, hva er de viktigste komponentene for å få det til å bli bra? Dere tenker sikkert sånne trivielle ting som band, lokale, anlegg, osv. men dessverre så er ikke dette det viktigste. En av de større tingene er å legge riktig til rette for mooden som skal være, og metoden for dette er IKKE Å HOLDE DET ALKOHOLFRITT OG ISTEDEN SERVERE GRØNN TE OG URTEBUSKAS. Fy SubScene, dette burde dere tenkt på! Greit nok at det skulle være åpent for alle aldre, men nå fikk dere nok en gang bevis for at ingen kommer når øllen ikke er tilgjengelig! Jeg likte forsøket på å legge til rette for de under 18 også, men vi fikk bare bevist at interessen ikke er der! Selg heller bare pils og sett grensa på 18, så kommer det nok fler folk. Riktignok kunne man få seg til å tro at kvart på 8 var i noe tidligste laget, og det var nok også kanskje sant, men kilder sier meg at det ikke kom så veldig mange fler utover kvelden heller. Kanskje det har med påske, kanskje det har med tidspunkt, men garantert hadde alkoholfriheten noe med det å gjøre. Ikke lurt, ikke lurt! Men det får nå være, SubScene er et fint sted, koselig lokale, så ikke noe på det stedet, sånn egentlig. Motsigelser er kult. Jeg fikk være kanon på torsdag allikevel med Pestilence i bakgrunnen.

Ses neste år på Infernofestivalen, og ses i sommer for Hole in the Sky!

Share This