24. May, 2009 by magnus
Hvis du er nerd, sånn som meg, så vet du definitivt hva jeg snakker om når jeg skriver om dette. Det er rett og slett den følelsen du får når du kommer løpene hjem med en pose dinglende i hånda, kaster av deg klea (gjerne alle sammen, eks undertøy) og ikke fort nok kan kaste deg på sofaen for å slite i stykker plasten på det lille objektet du har med deg hjem. Når du omsider får smelt skinka så hardt i sofaen at rævsnærken spruter ut i hjørnene så setter du da altså igang plastikkmordet som senere vil vise seg å være historisk verdig i brutalitet og iver.
Du har kjøpt et nytt spill, og ingenting annet betyr noe i hele verden for deg i disse magiske få timene du nå skal ha.
Etter at dine dogs of war-befengte hender har sølt over det nye coveret med fettflekker, buser og andre tidligere ofre for de samvittighetsløse lemmene dine setter du i spillet og fyrer igang TV, hjemmekino, Lazy-Boy massasje funksjon, heller opp brus, trekker til deg snacksbolle og trekker for gardinene slik at den grusomme og ondskapsfulle solen ikke kaster sitt vederstyggelige gjenskinn på skjermen. Du er klar, du er i gang, du er svett, du er nesten naken, og du har null respekt for de som går i veien for TV’en.
Kjenner dere igjen følelsen? Det er altså noe av det beste som kan skje med en spilleglad kar/kvinne på en sliten søndag(evt mandag-lørdag) og ingen kan noensinne ta det fra ham/henne.
Men ikke alle tilfeller av nytt spill-følelsen er av den samme type. Noen er av det slaget hvor spillet du har kastet bort 2 år av livet ditt på å vente, hvor du senere finner ut at det ikke var så fett allikevel, mens andre er av det genuine slaget hvor du så noe kult på reklame, kikka på det i butikken (og det så enda fetere ut), og du kjøpte det fordi du er så grepa mot deg selv. Det finnes en tredje, nemlig den hvor du oppdager et nytt spill som er jævlig gammelt. Det vil si at det er nytt for deg, derav kan det triggre nytt spill-følelsen.
Jeg hadde for kort tid siden (rettere sagt, 2 - 3 dager siden) den sistnevnte typen. Jeg fikk lånt en massiv 9-tommers skjerm av en venn som jeg parkerte på rommet og dro med meg Wii’en ned. Jeg er en håpløst nostalgiker og elsker å spille gamle klassikere, gitt at de er bra. Dessverre så har ikke Nintendo den høyeste ratioen for å oppdatere sin Virtual Console butikk, noe som betyr at jeg ikke får min fix til alle døgnets tider. Det er jo trist nok i og for seg, men som jeg nylig oppdaget så fører dette også med seg noe positivt. Når jeg laster ned gamle klassikere, så går jeg selvsagt etter spill jeg kjenner igjen. Slike titler som Rush’n'Attack (som virker som et fantastisk ordspill på Russian Attack når jeg senere tenker meg om, herlige kaldekrigpropagandagreier vett’ere), Zelda: A Link to the Past, Megaman, Mario, Super Ghouls’n'Ghosts etc, er bare noen få som jeg husker fra yngre dager (og også eldre dager hvor emulatorer har vært det beste som har skjedd meg), og det er titler som fortsatt underholder. Men hva gjør jeg når jeg ikke finner de spillene jeg vil ha i Virtual Console butikken? Tja, jeg kan jo gå å spille litt emulatorer, men det gir ikke så genuin følelse som maskinen med kontrollen gjør. Jaja, resultatet blir da at jeg kaster meg over en ukjent tittel som virker spennende etter dagens sjangersmaker. Summa sumarum så endte jeg opp med følgende tittel: Secret of Mana.
Secret of Mana er et spill utviklet av Square Enix (for dere mindre begavede så er dette de samme som har hatt med FF serien å gjøre), som burde garantere for dets kvalitet. Plottet i spillet foregår i en verden hvor balansen mellom ondt og godt styres av noe som heter, hold deg fast, Mana, og en struktur som kalles Mana Tree. Man skulle tro at det er et tre, men jeg vet ikke ennå for jeg har ikke kommet så langt i spillet. Uansett, videre i spillet så blir du fortalt at denne balansen er dømt til å gå til helvete, og ondskap vil flomme over verdenen. Det vil da bli utpekt en helt av gudene som skal ta på seg rollen å redde verden. Easypeasy, eller hur? Vi har jo gjort det før i samtlige titler som innebærer godt og ondt, så hvorfor ikke.
Spiller foregår i en verden hvor du arbeider med et fikset sett med våpen, som du får fortløpende, og disse våpnene må du bruker Crystal Orbs til å oppgradere slik at de blir sterkere. I kjent FF stil så får du også følgesvenner, jenta Pumia (eller Douche som ho heter i mitt spill) og en “Sprite Child” som heter Popoi (i mitt spill; Kuk). I begynnelsen vil disse folka bare henge med deg for å fremme sine egne behov, men så langt har ingen stukket fra meg, så jeg antar at de ikke kommer til å forsvinne heller.
Spillet er ikke turbasert, og kampstilen minner mer om Zelda: Link to the Past enn noe FF spill. Det er forfriskende, og gjør det hele mer dynamisk, og helt forjævlig mye mer vanskelig. Så langt har jeg bare tatt 3 bosser, men ifølge et par Walkthroughs så er det nærmere 40 stykk du må igjennom. Noen er små, mens andre er store, og det er ikke langt mellom hver av de.
Skal ikke drøye ut dette så mye mer, men jeg kan si til alle dere som sitter på en Wii der ute: Last ned Secret of Mana og gi det et forsøk; er du RPG fan så vil nok dette falle i smak. Ikke la deg lure av hvor jævlig tragisk det føles ut i begynnelsen, det er faktisk ganske fett!
Tar kveld der jeg. Håper jeg har fått med meg noen av leserne mine videre, om det var flere enn 3 - 4 stykk!
Share This